Sjøhuset på Utsira

Om

Sjøhuset til Mikal L. Klovning var basen for Klovnings fiskerivirksomhet. Driften var først og fremst knyttet til sildefiske, men også annet fiske som sei, makrell og hummer. Sjøhuset ble brukt til oppbevaring av båter og utstyr både fra det eldre landnotfisket og fra snurpenotfisket. Mannskapet kom fra distriktet og bodde på loftet under fisket. Sjøhuset viser hvordan fisket foregikk i perioden 1870-1950, med utstyr, redskap og båter til de ulike fiskesesongene.

Sjøhuset ble oppført etter at moloen i Sørevågen stod ferdig i 1870. Etablering av molo både i Norevågen og Sørevågen var to av de første statlige molo-anleggene i Norge, og var viktige for å gjøre havna brukbar og sikker for fiskeflåten. Med en trygg havn kunne fiskerne våge seg ut til Utsira i hardt vær, og de kunne få ly inne i vågen. På denne måten kunne fiskerne utnytte fisket bedre.

Sjøhuset tilhørte gårdsbruket Klovning og det var kort vei mellom gårdshusene og sjøhuset. Selv med et velfungerende gårdsbruk, var det fisket som var hovednæringen. Da Mikal Klovning drev land- og snurpenotfiske, hyret han inn mannskap fra Sveio og Tysvær. Både han selv og mannskapet bodde i sjøhuset på mannskapsloftet så lenge fisket varte. Mannskapsloftet hadde sengeplass til 18 mann. To mann lå i hver køye unntatt i køyene på nordsiden. Disse var for basen og kokken. Ved vinduene i vest var det også plass for å gjøre småarbeid.

Reidar Klovning, sønn av Mikal L. Klovning, kan fortelle at den siste som bodde på sjøhusloftet, en gang på 1950-tallet, var far og sønn fra Telavåg. De arbeidet på fryseriet/fiskemottaket. Da sjøhuset ble låst av i 1955-tallet, ble redskapen liggende igjen i huset. Etter at museet overtok ansvaret for vedlikehold i 1982, har redskapene vært flyttet på og ordnet slik at de presenteres delvis tematisk. Gjenstandene har lagt i sjøhuset, ubrukt i 65 år.

Sjøhuset er blitt restaurert i senere tid, og byr på en helt unik og autentisk opplevelse, med de fiskerihistoriske samlingene som bygningen rommer.

Velkommen!